Digdirs designsystem: hva som funker, og hva som ikke gjør det
Designsystemet.no vant gull på Visuelt 2026. Det fortjener det, men et designsystem måles ikke i priser. Her er hva som fungerer, og hvor jeg mener det fortsatt har igjen å bevise seg.
Norge har fått et felles designsystem for offentlige tjenester, og det er bedre enn det hadde noen grunn til å bli. Det er den korte versjonen.
Den lange er mer interessant, fordi et designsystem ikke er ferdig når komponentene er bygget. Da har det så vidt begynt.
Jeg jobbet i Difi og Digdir mellom 2017 og 2020, med omprofileringen og den visuelle identiteten. Designsystemet.no er et annet produkt, bygget av andre folk etter min tid. Men jeg har brukt det, jeg har bygget designsystemer selv, og jeg har sett hva som skjer med dem etter lansering. Det er derfra jeg skriver.
Det som funker
Tilgjengelighet er bygget inn, ikke lagt på
Se på komponentlista, så ser du det med én gang. Skip link er en egen komponent. Det samme er Error summary og Validation message. Dette er ikke ting man legger til når noen klager. Det er ting man bygger inn fordi man vet at et skjema i offentlig sektor må fungere for folk som navigerer med tastatur, med skjermleser, eller med dårlig tid og en mobil i sollys.
De fleste designsystemer jeg har sett har en side som heter tilgjengelighet med noen gode intensjoner på. Her er det i stedet løst der det faktisk betyr noe: i komponentene selv.
Kjernen er rammeverkuavhengig
Komponentene er bygget så de kan brukes uten å låse deg til én teknologi. Det er et klokt valg akkurat her. Offentlige tjenester lever i tiår og bytter leverandør flere ganger underveis. Et designsystem som bare virket i React ville vært utdatert omtrent samtidig som neste anbudsrunde.
Det er gratis og åpent
En liten kommune med én utvikler får det samme fundamentet som et direktorat med hundre. Det er en større sak enn det høres ut som. Terskelen for å lage noe brukbart har flyttet seg ganske langt ned.
Det jeg er mer usikker på
Rammeverkuavhengig har en hake
Komponentene er det. Men hjelpeverktøyene rundt dem er React-spesifikke: RovingFocus, useCheckboxGroup, usePagination og resten. Og det er nettopp de verktøyene som løser de vanskelige delene, som tastaturnavigasjon i en gruppe med valg.
Så et team på Vue eller Svelte får komponentene, men må løse resten selv. Det er ikke galt, og React er et fornuftig førstevalg. Men da bør man si rammeverkuavhengig kjerne, best støtte i React, i stedet for bare rammeverkuavhengig. Forskjellen betyr noe når du planlegger et prosjekt.
Komponenter er den enkle delen
En knapp er et løst problem. Det vanskelige er hva som skjer når en bruker har fått avslag på en søknad og skal forstå hvorfor, eller når et skjema har fjorten felter og folk gir opp på felt nummer ni.
Systemet har seksjoner for mønstre og god praksis, og det er der den virkelige verdien ligger. De er foreløpig tynnere enn komponentbiblioteket. Det er helt naturlig, for mønstre krever at noen har prøvd noe på ekte brukere og turt å skrive ned hva som ikke gikk. Men det betyr også at man kan bygge en tjeneste med perfekte komponenter og fortsatt gjøre folk forvirret.
Temabyggeren løser ett problem og skaper et annet
Etater kan tilpasse farger og uttrykk til sin egen profil. Det er nødvendig, for ingen kommune vil se ut som en kopi av staten.
Men noe av poenget med et felles designsystem er gjenkjennelighet. At du vet hvordan en offentlig tjeneste oppfører seg fordi du har brukt en annen en før. Jo mer hver etat tilpasser, jo mindre igjen er det av den felles opplevelsen. Den avveiningen er reell, og jeg tror ikke den er ferdig diskutert.
Priser måler ikke det som betyr noe
Gull i Digitalt design og Hedersprisen fra IxDA er velfortjent. Men et designsystem måles i adopsjon, ikke i utmerkelser: hvor mange tjenester bruker det, bruker de det riktig, og blir de vedlikeholdt når prosjektfinansieringen tar slutt?
Det er tre spørsmål jeg gjerne skulle sett tall på. Uten dem vet vi at systemet er godt laget. Vi vet ikke om det har gjort offentlige tjenester bedre.
Hva jeg ville sett neste
Jeg skulle ønske meg færre nye komponenter og flere skrevne mønstre. Særlig for de tingene som går igjen overalt i det offentlige: å søke om noe, å få et vedtak, å forstå en frist, å klage.
Og jeg skulle ønske meg tall på bruk. Ikke for å henge ut noen, men fordi et designsystem uten adopsjonsdata er et bibliotek ingen vet om noen låner fra.
Det er en høy standard å måle etter. Men den er satt av arbeidet selv: dette er det mest gjennomarbeidede offentlige designsystemet vi har hatt i Norge, og da er det de vanskelige spørsmålene som står igjen.